Ingeniørprinsipper forklarer livet bedre enn evolusjonistiske prinsipper
Brian Miller, oversatt herfra (kap 7, s.216n)

Siden antikken har forskere diskutert om utseendet til design i livet var et produkt av et transcendent sinn eller ikke-styrte naturlige prosesser. Det siste synet steg til dominans etter det vitenskapelige samfunnet stort sett omfavnet Darwins teori om naturlig utvalg. I de siste tiårene har hegemoniet til standardmodellen for evolusjon begynt å avta. Nylige funn har tvunget biologer til å erstatte evolusjonære antakelser med designbaserte forutsetninger, språk og undersøkelsesmetoder. Denne trenden er i stor grad drevet av observasjonen at de samme ingeniørmotivene og mønstre brukt i menneskelige kreasjoner er gjennomgående i levende systemer. Det som blir stadig tydeligere er at ingeniør-prinsippene er langt bedre i å forklare nesten alle aspekter av livet, enn evolusjonsteori. Denne konklusjonen sammenfaller perfekt med den sentrale kristne læren om at livet ble designet av Gud og ikke en utilsiktet ulykke fra naturen.

Bilde 1. Hvor kom evne til matematikk/fysikk i fra?

Siden antikken har forskere diskutert om alt i verden ganske enkelt var et produkt av naturlige prosesser eller avledet fra planene til et suverent intellekt (Lloyd 1970). Den eldgamle formen for den tidligere filosofien kalles atomisme. Dens tilhengere trodde at materie var sammensatt av udelelige ‘atomer' som samhandler etter ulike regler. Interaksjonene av atomene, tilfeldigheter og tid resulterte i alt som ble observert i vår verden. Den moderne formen for denne filosofiske tradisjonen kalles vitenskapelig materialisme.
Atomistene utviklet evolusjonsteorier for å forklare utseendet til design i livet. Disse teoriene virker uhyggelig kjente for moderne ører. Den greske legen Hippokrates foreslo på slutten av 5. eller tidlig 4. århundre f.Kr, som modell for arv og tilpasning, som Charles Darwin beskrev som nesten identisk med sin egen (Tsiompanou & Marketos 2013). Og poeten Lucretius utviklet i det 1. århundre f.Kr. et evolusjonært rammeverk basert på en primitiv form for naturlig utvalg (Campbell 2004). Lucretius' agenda var å fjerne teleologi (aka design) og i forlengelse, påvirkningen fra enhver guddom på verden.

I sterk kontrast benektet filosofer som Platon og Aristoteles at materie i seg selv hadde kapasitet til å selvorganisere seg til levende skapninger. I stedet trodde de at et transcendent sinn så for seg arkitektoniske plan- eller designlogikk for hver enkelt skapning. Og designplanen detaljert, hvordan saken skulle ordnes i en skapnings endelige form. Den formen ville aldri har skjedd uten ekstern tilrettevisning.

Noen forskere har hevdet at Aristoteles syn er mer kompatible med vitenskapelig materialisme enn ID (Feser 2019). Men slike påstander er resultatet av en feillesing av Aristoteles skrifter (Bos 2003, 2018; Gerson 2005; Henry 2019). Han, som Platon, ville ha stilt seg på linje med moderne design-tilhengere, langt mer enn med vitenskapelige materialister.
Argumentene de gamle filosofene brukte for å forsvare sine konklusjonen om design i livet (Archer-Hind 1888; Aristoteles 2010) ligner de, fremmet av tilhengere av design i dag. Og atomistenes begrunnelse for å ignorere bevisene for design ligner argumenter fra moderne vitenskapelig materialister (Sedley 2008). Denne konflikten ble reflektert i åpningskapitlet av apostelen Paulus' brev til romerne hvor han beskrev hvordan den klare bevis for Guds 'evige kraft' er 'forstått av de ting som blir til' (Keener 2009). Apostelen ville ha sett design-evolusjonsdebatten i dag som en fortsettelse av den samme konflikten som raste i det 1. århundre.

Bilde 2. Filosofiske røtter til naturvitenskapene

Darwin utviklet den moderne versjonen av evolusjonsteorien, og han hevdet, som sine eldre forgjengere, at evolusjonære prosesser kunne etterligne den kreative kraften til en intelligent agent i å generere biologiske trekk ved ethvert nivå av kompleksitet og oppfinnsomhet. Mer spesifikt kan naturlig utvalg fungere som en designererstatning, som gir miljøet mulighet til å fungere som en kreativ agent, og dermed fjerne behovet for en skaper. Slike resonnementer, tillot evolusjonister, å avvise alle bevis for design, uansett hvor avgjørende, som bare en artefakt av en blind, ikke-styrt prosess, som ikke hadde et sluttmål i tankene.

Francisco Ayala, en tidligere president i American Association for the Advancement of Science, beskrev Darwins prestasjon med å returnere atomist-filosofisk tradisjon til dominans (Ayala 2007) i det klareste av mulige termer:

Darwins største bidrag til vitenskapen er at han fullførte den Kopernikanske revolusjon ved å trekke ut for biologi forestillingen om naturen som et system av materie i bevegelse styrt av naturlover. Med Darwins oppdagelse av naturlig utvalg, ble opprinnelsen og tilpasningene til organismer brakt inn i vitenskapens rike. De adaptive egenskapene til organismer kan nå forklares, som fenomenene i den livløse verden, som et resultat av naturlige prosesser, uten å ty til en intelligent designer. (s. 857)
I løpet av det neste århundret kombinerte biologer Darwins teori med genetikk og populasjonsgenetikk, for å danne neo-darwinisme, også kjent som det moderne syntesen. I de følgende tiårene ble teorien allment akseptert for å forklare bort alle bevis for design i livet, som ren illusjon. Denne troen er imidlertid blir stadig mer uholdbar, i lys av utviklingen innen de biologiske vitenskaper de siste tiårene.

Bilde 3. Darwin var en tviler

Neo-darwinismens bortgang

For å nevne noen få linjer med bevis, viser fossilhistorien at nye organismer konsekvent dukker opp plutselig. Omtrentlig stamfar-etterkommer serie av mellomformer som forbinder enhver organisme til en felles stamfar, med en tydelig annen art, har aldri blitt identifisert (Meyer 2013). Og ingen arter har noen gang blitt observert å endre seg vesentlig i løpet av dens funksjonstid på jorden.

Paleontologer peker ofte på "overgangsfossiler" for å hevde at registeret støtter evolusjonære narrativer. Et ikonisk eksempel er den påståtte hval-serie som inkluderer en sekvens av fossiler som "omformes" fra et terrestrisk dyr, til en som er helt vannlevende. Det som ofte utelates er at slike sekvenser ikke tilsvarer noe i nærheten av en stamfar-etterkommerserie. De skapningene er i beste fall er søskenbarn, i enden av sine egne grener i det hypotetiske livets tre (TOL) (Wells 2017). Ingen har definitivt blitt påvist å være forfedre til, eller en etterkommer av de andre. De dukker alle plutselig opp, og de endrer seg ikke nevneverdig i sitt utseende.

Bilde 4. Fossilfunn fra Cambrium

Artene deler noen fellestrekk med hverandre, men like slående: Det finnes likheter mellom organismer som ikke antas å være nært beslektet. Gitt de millioner av arter som har eksistert, vil uunngåelig noen dukke opp i en rent tilfeldig sekvens. En kan finne likheter, men det betyr ikke at de deler en felles stamfar som gradvis utviklet seg, via. såkalte overgangsfossiler.
Ledende evolusjonsteoretiker Eugene Koonin erkjenner det faktum at de evolusjonære prosessene vi ser i dag, ikke kan forklare de plutselige tilsynekomstene av nye kroppsplaner -en kroppsplan er den særegne designarkitekturen eller blåkopi, som deles av en gruppe organismer som fisk. Han sammenligner plutselig oppdukking av en ny kroppsplan med det kosmologiske Big Bang (Koonin 2007). Han foreslår at storskala transformasjoner (f.eks. fisk til amfibier) kunne ha vært drevet av "forskjellige prosesser for genetisk informasjonsutveksling, som horisontal genoverføring, rekombinasjon, fusjon, fisjon og spredning av mobile elementer'. Men denne påstanden motsier alle observasjons- og eksperimentelle bevis på hva slike prosesser kan oppnå.

Store transformasjoner krever endringer i en organismes underliggende arkitektur, og slike endringer må følge av å modifisere de tidlige stadiene av et befruktet egg, som utvikler seg til et embryo og et embryo som utvikler seg til et avkom (eller tilsvarende). Utfordringen er at alle endringer tidlig i utviklingen, som genererer betydelige modifikasjoner er skadelige. Ledende utviklingsbiolog Eric Davidson beskrev hvordan endringer til utviklingsgenenes regulatoriske nettverk (56), som ligger til grunn for det embryologiske konstruksjon av kroppsplaner alltid er "katastrofale dårlige" (Davidson 2011), antyder at komplekse organismer aldri kan endre seg vesentlig på grunn av noen ikke-styrt prosess.(56)

Bilde 5. Embryoer skiller seg markant fra hverandre

Et utviklingsgenregulerende nettverk er et sett med gener som koordinerer for å styre utviklingen av en egg inn i et embryo og deretter til et avkom eller tilsvarende prosess.
En relatert utfordring er usannsynligheten til mange nye proteiner som utvikler seg av sjanse. Proteiner er kjeder som består av primært 20 mulige aminosyrer. De riktige sekvensene vil resultere i at kjeden foldes til en kompleks tredimensjonal struktur som kan tjene som en strukturell komponent i en celle eller virke som et enzym som driver en spesifikk kjemisk reaksjon. Barrieren for å utvikle seg til nye proteiner, er det faktum at prosentandelen av sekvenser som foldes inn funksjonelle enzymer, er uendelig små. Proteinevolusjonsekspert Doug Axe estimerte andelen sekvenser som ble foldet til en del av β-laktamase-enzymet ved 1 til 10^77 -en 1 etterfulgt av 77 nuller (Axe 2004).

Senere forskning viste at selve sjeldenheten er langt mer ekstrem for det protein og for mange andre. (57) Slike små mål i sekvensrom (graf av alle mulige aminosyresekvenser) kunne aldri lokaliseres av ikke-styrte søk, så mange proteiner kunne ikke ha oppstått gjennom en evolusjonær prosess.

Ledende ekspert Dan Tawfik erkjente at opprinnelsen til nye proteiner er et fullstendig mysterium (Mukhopadhyay 2013): Når du har identifisert et enzym som har en svak, promiskuøs aktivitet for målreaksjonen din, er det ganske klart at hvis du har mutasjoner tilfeldig, du kan velge og forbedre denne aktiviteten med flere størrelsesordener .. Hva vi mangler, er en hypotese for de tidligere stadiene, hvor du ikke har dette spekteret av enzymatiske aktiviteter, aktive steder og folder, som seleksjon kan identifisere startsteder. Evolusjon har denne catch-22: Ingenting utvikler seg, med mindre det allerede eksisterer. (n.p.) Han beskrev det til og med som "noe som nær et mirakel".

Bilde 6. Fintilpassede bindinger

Det forverrer problemet, at maksimalt mulig tid for store overganger (f.eks. noen få millioner år for utseendet til et nytt phylum) bare er tilstrekkelig for den minste brøkdelen av den nødvendige nye genetiske informasjonen skal vises og spredes over en populasjon. For eksempel hele den påståtte evolusjonæren historie mellom en ape-lignende stamfar til mennesker til moderne mennesker er utilstrekkelig, til at selv to koordinerte mutasjoner skal vises hos et individ (Durrett & Schmidt 2008). Likevel krever selv enkle evolusjonære trinn mye mer spesifikke mutasjoner, for eksempel opprinnelsen til en målrettet mioddels nevral forbindelse. Og tidsskalaer vokser eksponentielt med det nødvendige antallet spesifikke mutasjoner (Hössjer, Bechly & Gauger 2021). Ulikheten mellom tiden tilgjengelig for større overganger og minimal nødvendig tid, for å generere den nye genetiske informasjonen er sammenlignbar med forskjellen mellom verdensrekord i stavhøyde og avstanden til Alpha Centauri.

Likevel ga ikke en presentasjon konkrete bevis for at noen av de foreslåtte utvidelser til evolusjonsteori kunne fylle standardmodellens forklarings-underskudd (Why the Royal Society Meeting Mattered, in a Nutshell 2016).
Med naturlig utvalg ute av bildet, som designererstatning, blir materialistiske biologer stående i en situasjon som kan sammenlignes med krisen astronomi ville gjort, hvis fysikere oppdaget at tyngdekraften sluttet å virke over 10.000 kilometer forbi et himmellegeme. Tapet av den eneste gjennomførbare mekanismen som kunne forklare bevegelsen til planeter, stjerner og galakser ville resultere i absolutt pandemonium og fortvilelse. De fleste biologer vil ikke komme overens med sin sanne knipe så lett, fordi evolusjon ikke fungerer bare som en vitenskapelig teori, men som et 'hellig' skapelsesnarrativ for et sekulært samfunn.

Bilde 7. London konferansen (2016) Ikke-gradualisme ikke forklart ved neo-darwinismen

Uthulingen av vitenskapelig materialisme

Til tross for manges tilbakeholdenhet med å stille spørsmål ved den offisielle vitenskapelige ortodoksien, har en vitenskapelig revolusjon begynt i en biologisk underdisiplin, kjent som systembiologi (Miller 2021a). Biologer og ingeniører har gått sammen for bedre å forstå organisasjonen på høyere nivåer av levende systemer. Oppdagelsene deres har tvunget dem til å erstatte historiske evolusjonære antakelser med designbaserte antakelser, språk og undersøkelsesmetoder.
Denne transformasjonen i tenkning reflekterer hvordan det filosofiske grunnlaget av vitenskapelig materialisme, som har definert vitenskapen de siste to århundrene, eroderer i møte med de nyeste biologiske dataene. Det tradisjonelle tilnærminger implementert i biologisk forskning var basert på reduksjonisme - troen på å studere de fysiske og kjemiske interaksjonene mellom biologiske molekyler, bør til slutt føre til en forståelse av livets drift og organisasjon på høyere nivå.

Bilde 8. I systembiologi er cellen er å sammenligne med et innebygd datasystem

Denne antakelsen var sentral i evolusjonstenkningen som evolusjonær prosesser kan skille resultatene bare fra individuelle endringer i DNA eller andre nedarvede informasjonsbærende strukturer (Wells 2014). Slike endringer endrer kjemiske interaksjoner, eller strukturelle detaljer, på laveste nivå. Nesten hver endring må umiddelbart være til nytte for organismen, ellers ville det vanligvis ikke gjort at det vedvarte i befolkningen. Følgelig funksjonen til et biologisk system, skal representere summen av funksjonene til hver del. En analogi vil være et team av renholdere hvis nettogevinst ganske enkelt er summen av aktivitetene til hver enkelt renholder.
Basert på dette rammeverket, forventet biologer at å studere handlingene til individuelle reaksjoner og strukturelle molekyler, ville tillate dem å skjelne operasjoner av større systemer og strukturer. Rollen til det større systemet skal representere en oppsummering av rollene til hver enkelt del. Å fjerne en del skal, ganske enkelt, redusere funksjonen til systemet med den mindre rollen den fjernede delen spilte.

Mer vanlig i dag avviser systembiologer denne reduksjonistiske tilnærmingen, som ikke har klart å gi noen vesentlig forståelse av livets organisering i systemer. I stedet erkjenner de nå at de må se på livet som en samling av integrerte systemer, sammensatt av integrerte komponenter hvor helheten er større enn summen av delene (også kjent som holisme). Med andre ord, Michael Behes konsept om ikke-reduserbar kompleksitet (Behe 2020) har implisitt blitt en sentral grunnsetning i feltet. Forskere vil sjelden bruke Behes eksakte språk eller gjenkjenne implikasjonene, men de erkjenner stilltiende den allestedsnærværende funksjonen i livet.

Vitenskapsfilosof Michel Morange (2008) beskriver kritikk av tradisjonell tilnærming til biologi i sin provoserende tittel "The Death of Molecular biologi?": Betyr det at molekylærbiologi er død, og har blitt fortrengt av nye disipliner som systembiologi og syntetisk biologi? Kanskje det reduksjonistisk tilnærming til levende fenomener har blitt erstattet av en som er mer helhetlig. Noen anser til og med at molekylærbiologiens tidsalder har vært en periode med ekstrem feilorientering av biologisk forskning, en feil som den er på høy tid til å reparere. (s. 31)

Bilde 9. Svakheter ved reduksjonisme

På samme måte kommenterer virolog Derek Gatherer (2010): Den epistemologiske anti-reduksjonisten er en holist, fordi fullstendig reduksjonisme er teknisk umulig. For en systembiolog, ren kompleksitet, man kan si, irreduserbar kompleksitet, kan forhindre uttømmende analyse av et nettverk av noen interessant størrelse .. Utvidelsen av molekylærbiologi til systembiologi har skapt en situasjon der forskere har en vag anelse om at deres underliggende filosofi trenger oppussing, og holisme ser ut til å tilby mye av det som er ønsket. (s. 4)
Det er verdt å merke seg at hvis et system er for 'ureduserbart komplekst' til å beskrives, er det absolutt for spesifisert og komplekst, til å oppstå gjennom noen ikke-styrt prosess (Ewert, Marks & Dembski 2013). {Kursiv ved oversetter}